Integrering og asyl

Er vi blitt slaver av vår egen velstand?

Jeg finner lite rasisme i norsk asyldebatt. Det skulle bare mangle, men debatten er ikke enklere av den grunn. En britisk kommentator satte ord på situasjonen: «Vi står i England foran et valg mellom å behandle flyktningene humant eller å være økonomisk vise.» 

Det er utfra dette valget at det er grunn til å forstå vår norske regjering. Den er sakset fra onsdagens NRK.no: «Statssekretær Marit Berger Røsland sier til NRK at regjeringen er uenig med nettopp FN og Amnesty International. Hun svarer at regjeringen legger sine egne vurderinger av menneskerettighetene til grunn for den nåværende praksisen.»

Hvorfor ser vi oss nødt til å benne i de avgjørende viktige menneskerettighetene? Jo fordi vi vil beskytte norsk velstand. 

Minister Listhaug sier til samme NRK: «Denne saken handler ikke om min retorikk, men om fremtiden for bærekraften i velferdsmodellen, asylinstituttet og vår evne til å hjelpe mennesker som opplever krig og konflikt ute i verden. En stor innvandring år etter år vil gjøre det vanskeligere å lykkes med integreringen, og dermed kunne bidra til at vi ikke kan opprettholde velferdstjenester og ordninger som vi er vant til.» 

Og her står vi med det første av flere veikryss. Enten lukker vi maksimalt grensene eller så må vi gi slipp på velstand. At den er en av de høyeste velstander i verden ser ikke ut til å ha noe si. Våre barnebarn skal sikres en overdådig rikdom i verdens målestokk, derfor kan vi ikke ta imot mennesker på flukt. 

Den andre veien er et land bygd på andre verdier enn materalismen. Gjestfrihet, menneskerettigheter, hjelp i nød, humanitet, den kristne kulturarv, medmennesklighet, godhet, å gi en hjelpende hånd, dugnad hvor alle tar tak for å lykkes m.m.

Spørsmålet er om vi som nasjon klarer i lengden å la være å ta ansvar i det flyktninger hoper seg opp på utsiden av asylgjerdene. Skal vi beordre norske sjømenn om å ikke plukke båtflyktninger opp, skal vi overhøre nødropene? Skal vi lage nye lover som gjør det umulig å nå helt til Norge? Skal vi sette inn militæret og skyte skremmeskudd? Skal vi velge ut hvem som får komme? Noen stemmer ut de gamle, muslimene, dem med lite utdannelse, de enslige mennene og de med ikke for graverende overgreps historie. Samtidig må de ikke ha for mye traumer! De må heller ikke ha for stor familie som kan komme senere, hevdes det ofte. 

Alt dette er motivert av materalisme. Materalisme er kjærligheten til penger. Den som sier: «Om jeg bare får litt mer velstand så skal jeg dele med andre.»

Er vi blitt slaver av vår egen velstand? Er vi virkelig villig til å oppgi de norske verdiene for havesyken? Vi kan ihvertfall ikke gi våre nye landsmenn skylda om våre norske tradisjonelle verdier går tapt. Vi kan heller ikke skylde på dem om den kristne kulturarven forvitrer. Men så langt ser det ut som vi kan skrive menneskerettighetene om med våre gullbelagte kulepenner…..

Eller finnes det en middelvei, som både tar en bærekraftig fremtid på alvor og som leder humant Europas største flyktningekrise til suksess? Veien går først til vårt byråkrati og til asylfirmaene som er den dyreste delen av flyktningeregnskapet. Det er her mye av vår velstand tar veien, mens flyktningene får en øreliten bit av budsjettet. Deretter må man sette seg reelt ned å snakke om løsninger sammen med kommunene og deres frivillighet. Og midt i det hele må den enkelte av oss spørre oss om havesyken egentlig er noe å klamre seg til? 

  

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s